Soul Sisters

CD-cover

2011-08-03T03:41:00.000-07:00

SH:
Vi hadde en oppgave i Trykk og Foto i vår om å lage CD-cover til en artist. Jeg endte til slutt opp med å lage et til bandet Barcelona sin CD Absolutes. Bildet jeg leverte er det øverste. Ellers var det noen andre artister jeg lagde til, og noen cover som jeg lagde uten å vite hva slags artist det skulle vært til. Slenger med en haug ;)

what can I say?

2011-05-05T08:40:00.000-07:00

N:
hey, people! så, sorry at ikke jeg har lagd ut så mye i det siste... men tenkte jeg kunne legge ut en link til min nyeste video, som jeg lastet opp for ca en halvtime siden.
jeg har brukt sangen what can I say av dead by april, en helt fantastisk herlig sang :D bare elsker dette bandet! teksten til denne sangen er helt perfekt til damon og elena, så jeg måtte jo nesten bare lage den ;) denne videoen har jeg brukt ganske masse tid på, flere uker faktisk.

"I tried to be all that you need. Tried to not ever let you down. Still I can see it in your eyes. Not good enough.
What can I say? What can I do? This is who I am, and I'm hurting you. What can I say? What can I do? No matter how strong my feelings are, I always end up hurting you.
Without you I am crying, with you I am just hurting you. Without you I am dying, with you I am tearing your heart.
I always end up hurting you."

I denne videoen ville jeg sette fokus på at uansett hvor mye Damon prøver å være sånn som Elena trenger, så ender han alltid opp med å såre henne. han ender alltid opp med å gjøre noe impulsivt og dumt, som gjør at hun blir lei seg. men jeg tror han kan lære av sine feil. jeg tror han kan bli den hun trenger.

den første dead by april sangen jeg fikk skikkelig hekta og dilla på er promise me. den er sykt digg! check it out:

Picture This

2011-03-20T09:09:00.000-07:00

SH:

Fra den første innleveringen i Trykk og Foto (et programfag jeg har nå på videregående som blant annet innebærer fotografering). Ble tatt i September 2010. Av de bildene her er det bare de tre første jeg leverte inn. Derfor er de redigert mest. Skulle vel egentlig redigert de andre litt før jeg la dem ut, men gadd rett og slett ikke akkurat nå. Oppgaven var delt i mange deloppgaver, hvor tema var å vise forskjellige fotografiske virkemiddel. Bilde 1 er eksempel på hva som skjer når du har lang lukkertid. Bilde 2 er eksempel på et bilde med stor brennvidde (tror jeg). 3 er et bilde hvor brennvidden er brukt bevisst til å skape en viss effekt. Det var mange flere oppgaver, men dette er de jeg valgte ut å vise dere nå.

Udødelige sanger

2011-03-03T09:19:00.000-08:00

SH:
Sanger jeg har hørt hundrevis av ganger, men som jeg liksom aldri blir helt ferdig med..

Til slutt, sangen jeg har kåret til min yndlingssang, fordi det er den sangen jeg har elsket sterkest og lengst.

------------------------------------------------------------------------------------------------

På tide å introdusere dere for vidding. Når jeg blir kjent med ny musikk er det som oftest gjennom videoer på youtube, som de jeg skal vise dere nå. N og jeg har tenkt at vi vil vise noen slike når vi anbefaler musikk. Hvis du ikke gidder å høre på sangen, noe som er nokså forståelig, er dette en mer interessant måte å høre sangen på, som dessuten fremhever sangens gode sider. Altså, først A twist in my story. 2 versjoner - en med animerte Disney ++ filmer laget av "Jemmicins", en med forskjellige vanlige filmer laget av "RDIvideoes".

Flowers for a ghost, sannsynligvis den sangen som har blitt brukt mest til vidding. Jeg og N lagde en vi også, en gammel video med Ariel. N lagde første halvdel, jeg lagde den andre. OBS, denne videoen er ikke en god representant for hvordan vi vidder nå. Vi har utviklet oss veldig mye siden da. Slenger med en med en alternativ historie om Draco/Hermine, laget av "Eclairu".

Gah, vanskelig å bestemme meg for Ready to love... Velger en om Beauty and the Beast, laget av Clover27 og Meeshell384, en om twilight, laget VMischel530 og en om Notebook laget av Markvadass.

lol, jeg forventer ikke at noen ser alle disse =]

Dark sea Dark sky

2011-02-18T05:19:00.000-08:00

SH:

Engelsktentamen fra April i fjor. Husker ikke helt oppgaven, men vi skulle la oss inspirere av et bilde (som het noe med mørke skyer eller liknende) og så skrive noe som hadde med miljø å gjøre. Tror jeg. Jeg er ikke så sikker på at jeg holdt meg så veldig til oppgaven uansett...

The sky is dark. Dark as it was. That day.

You know – I always think I don't remember it. That I've forgotten. And then the sky gets dark again and it all comes back to me.

It's like it is the same dark clouds who are coming to check. Check if I'm still alive. If I will die soon. I think that's what they secretly want; they want to kill me as well, to get a complete collection. Me, mom, dad, Obi, and Ebele. Wouldn't that be a nice decoration for the frightening room of clouds?

But I will not give in. They will not get me. I will survive, even on my own.

I remember when things were different. I remember, as a little girl, I stood by the shore and watched the blue waves lick the shores. I remember holding my mom in one hand and a red ball in the other. I remember when the sea was a friend to play with, instead of a killing machine.

But I remember it getting worse.

I remember mom and dad watching the news, shaking their heads. I remember dad saying with his deep murmur: "If it gets worse than this, we'll soon have to move."

We didn't move. But the sea got higher and the sky darker.

I remember dad showing me a rock in the water, perhaps 5 feet away from the shore. He told me that when I was a little baby, it had barely touched the water.

I remember our aunt and my cousins coming to stay with us, because it wasn't safe where they were.

They were with us that day. They were gone that day. I am the only one left.

I know the clouds don't kill. The water kills. Still, I have no sea here to blame.

So I blame the skies, and I blame the people, and I blame the earth and sometimes I even blame me.

It could have been so different. There are thousand things which could have saved them. A thousand small decisions that led them to the grave.

But, if I'm going to be reasonable, I have to admit that there are also a thousand other ways to die. Thousands other decisions that would bring them to the exact same place.

No one knows which decisions matters, and no one knows where the roads go. I never thought that my decision to go shopping that day would be a matter of life or death. I never thought my sister's decision to stay home instead, would be the difference between to be and not to be.

No one can know. Only the sea is to blame, the sea, and maybe the people. But I cannot make myself believe that people can create all of this – this death and killing and hopelessness everywhere. And I will not hate all people.

So I'll blame the sky. The dark clouds. Maybe the earth is to blame too. I think I heard – once – that the earth is to blame. Not for everything. Just a little bit. Just the difference between nine people and one.

I remember watching.

I remember the fear, the panic, the questions, the searching, the finding, but not what I looked for, not what I wanted, not really, just the truth, but the truth is a scandalous lie, it should be, it should die, the truth is to blame, along with the sea, the clouds, the people, the earth, the everything, I remember the tears, the screaming, the loneliness, the crying, no!, I don't remember, it's here, it's in the house, in the fields, in my heart, in my face, in everyone's faces, all the people I see each day on the street, in the town, inside the shop, in my neighbour, in my chief, my friend, my enemy, everyone.

Everyone hates. Everyone is dying.

And when the dark clouds come, no one go out, because everyone feels and everyone fears. And we all know we are together in being alone. But how should that help? It's just more loneliness.

I've been fighting for so long.

The clouds will get me some day. One way or another.

There aren't enough food. Not enough water. And sorrow is a hard knife, waiting to cut my throat.

So many have died that way.

I'm always on the edge. I have enemies wherever I turn. I don't know what to do. I don't know how to survive. I don't know how I do survive.

I always wonder who will be the next.

Will it be the old lady, happy and warm in her bed? Will it be the little baby in her mother's arms, the hungry eyes that will be closed for ever? The teenager with no smile? The man on the street? A mother? A boy? Me?

It can be anyone. There are thousand ways to die.

Even the boss of the boss of my boss can get an illness or be hit by a car or get attacked on the street.

The death is everywhere, and it does not have any sense of righteousness or compassion. He is not corrupt, nor democratic. He takes what he sees: the rich, the poor, the bad and good, the frightened, the brave, he'll take everyone in the end. It's only a question of delaying, a game of luck where everyone loses, except him, he, the master of the game, the master of the world. How long will I play his game?

How long

can I stand

the dark clouds

Shang's secret life

2011-02-16T10:34:00.000-08:00

Her er et bildet vi redigerte sammen sist sommer ;)
Vi manipulerte røde øyne og hoggtenner på Shang, putta vettskremt Mulan rett foran ham, fiksa creepy bakgrunn ++
Det ble litt tøft, sant?

Vampire<3

Nick & Norah's Infinite Playlist

2011-02-13T09:18:00.000-08:00

N:
Så dette er en skikkelig weirdo, spesi-film. Hvis du er ute etter Michael Cera awesomeness & randomness er denne filmen perfect for deg ;) To musikk-geeker som begge sliter med crazye ekser møtes. De to litt småsære ungdommene faller for hverandre, og *tadda* du har en spesi kjærlighetsfilm, som ender med at den bitchy eks-jenta blir ditcha, og hovedpersonene får hverandre. Høres ut som en dårlig film, men den er faktisk litt awesome... Hvis du ønsker å ha en saklig vurdering av denne filmen, bør du ikke lese dette :P Filmen er så usaklig at det virker ganske umulig for meg å skrive noe saklig om den... Den er digg, men litt rar... Så, hvis du liker Juno (som meg) kan du godt se den, for den er skikkelig søt og artig ;)

Photoshop er gøy

2011-02-10T01:12:00.000-08:00

SH:
Her er noen resultater av timene jeg har brukt på å leke meg med photoshop. Mesteparten er useriøs eksperimentering, selv om noen av bildene har jeg brukt til litt diverse på nettet. Jeg har på noen av bildene tatt med hva jeg hadde å jobbe med - hvilke bilder jeg hadde som utgangspunkt, siden jeg sjelden lager noe fra scratch. Kan nevne i samme slengen at headeren er laget av meg, hvis noen lurte. Utgangspunktet for den var en texture (opprinnelig ikke blå) og to bilder av oss.

1)Inspirert av twilight-logoen. Klipte ut g-en derfra. Det er lenge siden jeg lagde denne, jeg hadde klipt ut g-en mye bedre nå. Noen kjenner den kanskje igjen fra Sure biler-reklamen vi lagde.

2) Brukt til mye rart. Utklipping, gradient. Tada.

3) Et resultat av å kjede seg på bussen...

4) Min første gif :) Utgangspunktet er bildet du kan se på bilde 3

5) Laget til adventsgave for et år siden. Hvis noen av en eller annen absurd grunn ikke skulle vite det, kan jeg jo formidle at gutten heter Taylor Lautner og at han aldri har møtt jenta på bildet..

Twilight : The Graphic Novel - Volume 1

2011-01-31T10:53:00.000-08:00

SH:

Twilight:The Graphic Novel er en slags tegneserie/manga versjon av Twilight-bøkene. Vi fant volume 1 i en bokhandel og falt pladask med det samme. Den er utvilsomt mest interessant for de som har lest og likt Twilight-bøkene, men kan også være interessant for folk som liker tegneserier - særlig med japansk stil - og som kanskje er mer interessert i en kort versjon enn i å lese hele bøkene. Ettersom jeg både er glad i bøkene og manga, var jeg nødt til å bli glad i denne versjonen. Boken er laget av tegneren Young Kim, i samarbeid med Stephenie Meyer. Dette skriver Stephenie i et slags forord til boken:
"I love Twilight: The Graphic Novel. (...) It brought me back to my first Twilight experience. She would send me a new set of drawings, some portrait of Edward or Bella would jump off the page and suddenly I would be feeling all the same things I felt that first summer while I was writing their story." Det er litt sånn det føltes for meg å lese denne også. For meg som slett ikke er spesielt glad i filmatiseringen av Twilight, føles nesten dette som Stephenie's revansj. Her har Edward fått tilbake sitt yngre og mer overnaturlig vakre utseende, Bella har fått sin personlighet tilbake og forholdet deres har fått sin varme og glød igjen. Nesten alt ser mer eller mindre ut som jeg forestilte meg det da jeg leste bøkene. Ordene som er brukt er tatt rett fra boken, stort sett, og historien har blitt komprimert uten at jeg savner noe. Men det er tegningene som virkelig er fortryllelsen ved denne boken. Jeg kan sitte og bare beundre tegningene hennes nesten i flere minutter. Det er dette som gjør at jeg bare kan slå opp på en hvilken som helst side, og ved å kaste et par blikk på sidene, er jeg allerede inne i historien. De er fantastisk vakre. Til slutt må jeg nevne Young Kim's avskjedsord :
"To the reader, I sincerely hope that your own unique nature is loved, particularly by yourself...
-Young Kim"

Første Kapittel...

2011-01-28T10:03:00.000-08:00

N:

Dette var en stil-oppgave i høst, der jeg skulle skrive første kapittel av en fortelling. Jeg valgte å skrive en fantasy-stil.

Mørkt, kaldt og vått. Delilah våknet opp på den fuktige skogbakken. Hvor var hun? Hun hadde vondt i hodet, og stønnet idet hun satte seg opp. I det den svake lyden slapp ut av leppene hennes, hørte hun noe røre på seg et par meter bortenfor. Det var midt på natten, men stjernene og månen gav henne nok lys til å se konturene av høye, ruvende trestammer rundt seg. I stillhet så hun seg forskende rundt seg. Alt hun hørte var hennes eget åndedrett, men når hun satt helt stille og hørte etter lyder fra den ellers så tause skogen, kunne hun høre en annen persons pust. Hun regnet med at pustens innehaver befant seg innenfor en radius på under en meter fra der hun lå. Fiende eller venn? Det gjensto det å finne ut. Men ettersom hun var helt overbevist om at den fremmede allerede var fullt bevisst på at hun var der, lot hun like gjerne den hese stemmen hennes bryte stillheten. ”Hallo?” hun ropte det ikke ut, på en slik meningsløs høy måte som de uvitende jentene i bøkene og filmene utfordret nattestillheten på, nei, alt som unnslapp leppene hennes var en svak hvisken. Det enkle lille ordet hennes avløste noen meget overraskende reaksjoner. Personen i mørket svarte henne ikke med ord. Som hun mer eller mindre hadde forventet, begynte personen å løpe. Men i motsetning til det hun hadde forestilt seg, hørte hun ikke lyden av menneskeføtter mot skogbakken, men lyden av hovslag. Lyden forsvant lenger og lenger inn i den dype, mørke, skogen. Men et svakt glimt av månelys gjennom de ellers så dekkende trestammene, avslørte baksiden av et menneskehode. En rytter på en hest, altså. Ikke så vanlig i det 21. århundre, men naturligvis fullstendig mulig. Problemet var bare at hun var helt sikker på at det kun hadde vært én annen persons åndedrett hun hadde hørt. Og hvis det var en hest, måtte det i så fall være en veldig topptrent hest, så stille som den hadde vært. Dessuten hadde rytteren sittet usedvanlig langt fram på hesten, og hun hadde heller ikke sett rytterens bein. Dette var jo alle ting hun rett og slett kunne ha innbilt seg at hun hadde observert, eller ikke observert, i løpet av det korte glimtet av lys som hadde falt på dem, før de var gjemt dypt inne i skogens mørke igjen.

Hun måtte bare glemme forvirringen rundt personen som hadde spionert på henne, nå måtte hun konsentrere seg om andre ting. Hvor var hun egentlig? Hvordan hadde hun havnet her i skogen? Hvordan skulle hun finne veien ut igjen? Spørsmålene fylte hodet hennes, men ingen svar var å finne. Fortvilet la hun seg ned på skogbunnen og gråt seg hvileløst gjennom resten av natten. Spørsmålene fortsatte å plage henne, uten at hun kunne skjønne hvordan hun skulle finne svar på noen av dem. Men ett spørsmål var enkelt: Hvorfor hadde personen spionert på henne? Hun så for seg hvordan den unge gutten ikke hadde fått sove, slik at han tok seg en beroligende ridetur ut i natten, og plutselig får han øye på en ung jente som ligger på bakken i skogen og sover. Akkurat hvorfor han hadde ridd av sted idet hun hadde prøvd å kommunisere med ham, det kunne hun riktignok ikke skjønne. Men det var jo helt uvesentlig uansett. Han hadde sikkert sine grunner, og hva de gikk ut på var det siste hun trengte å tenke på, der hun sto hjelpesløs på et fremmed sted, med helt identiske trær på alle sider. Situasjonen var helt absurd. Nesten som fra en drøm. Men, nei, var det en ting hun var helt sikker på, så var det at dette ikke var en drøm. Når du sover kan du tro at det du drømmer er virkelighet, men å tro at virkeligheten er drøm, er rett og slett umulig. Slik lå hun og funderte hele natten. Når det gjaldt hvor hun var, hadde hun ikke peiling. Hun visste ikke om noen skog i nærheten av hennes by i det hele tatt.

Da Delilah merket at det var blitt morgen, reiste hun seg opp og begynte å vandre rundt i skogen. Planen hennes var å gå i den retningen hun hadde sett gutten ri, men hun var fullstendig desorientert etter alle timene i gråt. I timevis prøvde hun å finne sivilisasjon, men fant ikke mer enn trær. Trærne var overalt, de var til å bli gale av. Uansett hvor langt hun gikk, kunne hun ikke merke snev av variasjon i vegetasjonen, det virket snarere som om hun ikke forflyttet seg i det hele tatt. Innimellom kunne hun sverge på at noen fulgte etter henne, men i det neste øyeblikket avblåste hun det som innbilning. Alvoret i situasjonen hadde nok ikke helt gått inn på henne enda, men sakte bølget skrekken inn over henne. Det vakre og eventyrlige ved skogen hjalp nok på å holde henne i en slags dis, der hun kunne velge å glemme sannheten, og bare drømme seg bort i den vakre skogen. Det var den slags skog som var fryktelig skummel om natten, og fryktelig fortryllende om dagen. Den slags skog som eventyrskapninger holdt til i.

Plutselig var Delilah helt sikker på at det sto noen rett bak henne, hun kjente det på seg. Brått snudde hun seg, og sto ansikt til ansikt med forfølgeren sin. Han rygget fort inn mellom trærne med et forskremt uttrykk i ansiktet. ”Vent!” ropte hun desperat etter ham. ”Vær så snill…” Skrittene stoppet, og sakte kom han ut av skyggen, og inn i lyset, en handling som avslørte hans ekte identitet. Delilah gispet av sjokk og forundring. Foran henne sto ikke en rytter og en hest, men en slags blanding av dem begge. En kentaur. Han var heller slett ikke en gutt, men en ung mann. Alvor og restriksjon preget ansiktet hans, og han var lammende vakker. Høy, mørk og mystisk. Ja, så absolutt høy, over 3 meter, tippet hun. Der han ruvet over henne i det nesten dobbelte av hennes størrelse, gav han virkelig et skremmende inntrykk. Allikevel var hun ikke redd. I hvert fall ikke på ”skrike og løpe” måten. Hun brøt ikke stillheten før etter et par minutter. ”Du er en … kentaur..?” Idiotisk spørsmål. ”Ehm, ja.” Selvfølgelig. ”Ok.” Hun så ned, ønsket ikke å møte det fangende blikket hans, redd for at hun ikke kom til å greie å se vekk.

Han het Giovollo, og hun trodde han var en venn, på tross av hans nølende oppførsel. Han hadde tatt henne med hit om natten, fordi hun var i fare, sa han. Hva slags fare han snakket om og hvor de befant seg nå, svarte han ikke på. Det fantes flere kentaurer der i skogen, han sa ikke hvor mange, men en hel flokk virket det som. ”Hvor er de andre?” spurte hun nysgjerrig. ”Lenger inne i skogen.” svarte han, på en måte som gjorde videre utspørring utelukket. Delilah skjønte ingenting. Han bare sto der, og svarte aldri med flere ord enn absolutt nødvendig. Til slutt gav hun opp, og satte seg bare ned på bakken med et utilfreds sukk. Han la hodet på skakke og studerte henne med et gjennomtrengende blikk. ”Hva?” spurte hun ham mens hun slengte oppgitt ut med armene, og forsøkte å forstå seg på ham. ”Du virker…” han lette etter det siste ordet. ”Irritert?” fullførte hun for ham. ”Ja. Irritert.” Et smil lekte seg på leppene hans. ”Vel, det kan vel ikke ha noe med at jeg først våknet midt på natten i en sinnssykt stor skog, så møtte jeg en skapning som umulig kan eksistere i den virkelige verden, og så ville han ikke en gang fortelle meg noe informasjon om den eventyrskapningen han var!” I opprørelsen hadde hun reist seg og gått flere skritt, nesten truende, mot ham. ”Ja, unnskyld det. Men vårt folks hemmelighet er veldig viktig.” prøvde han å forklare. ”Som om jeg har mange å fortelle om dere til!” hun stirret olmt på ham. ”Nei, ikke nå, men jeg håper jeg kan ta deg tilbake til ditt folk når det ikke er så farlig for deg der.” Hva i all huleste mente han med det? ”Og du kunne ikke tenke deg å være så vennlig å forklare meg hva denne såkalte faren går ut på?” Da reiste han seg brått og svarte ”Nei, faktisk ikke. Jeg hadde håpet å slippe å vise meg for deg i det hele tatt før jeg kunne levere deg tilbake, men jeg tror det vil ta litt tid før det blir trygt.” ”Og vil jeg bli behandlet med den samme luksus helt til det blir trygt igjen?” spurte hun irritert og sarkastisk. ”Nei, selvfølgelig ikke. Vi må nesten finne på en løsning der…” svarte han betenkt. ”Hva med å bare ta meg med til de andre kentaurene?” Han sendte meg et blikk som klart avgjorde at det ikke kom på tale. ”Beklager, men de andre kentaurene er veldig skeptiske ovenfor mennesker.” Hun stønnet. ”Åh, hvis de er verre enn deg, så orker jeg dem virkelig ikke uansett!” Sint stampet hun innover i skogen, fullt klar over at hun ikke hadde noe sted å gå, og at han var den eneste muligheten hun hadde til å overleve på dette stedet. Heldigvis fulgte han etter henne, ellers hadde hun ydmykt blitt nødt til å snu igjen. I stillhet vandret de rundt i skogen til hun ikke orket mer av det, syntes det var tåpelig, og snudde seg mot ham mens hun ristet på skuldrene, og ventet på at han skulle si noe. ”Jeg vet ikke, Delilah…” stønnet han. ”Jeg er bare redd for at de andre skal gjøre noe mot deg.” Plutselig fikk han en hjelpeløshet i stemmen sin som nesten fikk henne til å synes synd på ham. Hun visste ikke om det var et triks, eller om han faktisk var bekymret for henne. Det fungerte uansett. ”Jeg er ikke redd.” sa hun i en mye mindre aggressiv tone, men fortsatt overbevisende og selvsikker. Ikke det at hun i virkeligheten var noen av delene, men han var ikke den eneste gode skuespilleren der, som spilte litt når det passet seg slik i en situasjon.

Det var langt til resten av flokken, men hun prøvde ikke å vise hvor stor kraftanstrengelse det krevde av henne, siden lengden slett ikke så ut til å plage ham. Til slutt stanset han, og med et smil så sjarmerende at det nesten slo pusten ut av henne, spurte han om hun ikke ville sitte på. Uten å vente på svar dro han henne opp og satte henne på plass oppå ryggen sin. ”Hold deg fast.” Hun la armene rundt den muskuløse kroppen hans, slik han hadde befalt. Å sitte på med en kentaur var en veldig merkelig opplevelse. Det var akkurat som å sitte på med en hest, bare at overkroppen var menneskelig, selvfølgelig. Han galopperte i raskt tempo, og hun måtte holde seg godt fast. Det var herlig. Hun hadde sittet på en hest i galopp en gang, men da hadde det kun gått et halvt minutt før hun datt av, og hele den tiden var hun så opptatt av å ikke dette av, at det hadde vært en svært ubehagelig opplevelse. Ingenting i nærheten av dette. Nå kjente hun vinden blafre i håret sitt og adrenalinet farten gav, suse rundt i kroppen. Hun smilte av glede der hun satt. Plutselig stanset Giovollo, og hun skjønte at de nærmet seg. Nå skulle hun møte en hel flokk med fiendtligstilte kentaurer, som kanskje ville prøve å skade henne. Men hun stolte på at Giovollo ville stanse dem så godt han kunne, om de prøvde seg på noe. Hun ante ikke hvorfor, men det virket som om det var viktig for ham at hun var trygg og hadde det bra. Det kunne være til god nytte hvis det ble problemer, selv om hun tvilte sterkt på at han alene ville kunne stanse dem alle hvis de virkelig ønsket å skade henne. Hun bare håpet og ba om at det skulle gå bra.